Jeg har ikke hatt energi eller lyst til å blogge på en god stund. Fra 15.desember fram til i dag har ting vært utrolig vanskelige, og jeg tenkte jeg skule dele det med dere. 

Pappa fikk vite at han hadde en svulst i magen 17. august 2011. Det var et sjokk for oss, og livet til alle i den nærmeste familien ble snudd opp ned. Legene trøstet oss med å si at det var stor sannsynelighet for at pappa kunne bli frisk, og at dette kom til å gå bra. Alle prøvde å være positive og jeg hadde virkelig tro på at dette skulle pappa klare.
Pappa måtte ta en opperasjon, i håp om å fjerne svulsten, men kreften hadde spredd seg. Han begynte på cellegift i håp om at den skulle drepe den kreften som var igjen, men pappa ble bare dårligere og dårligere.  Etterhvert fikk vi vite at legene ikke kunne gjøre pappa frisk. Det eneste vi kunne gjøre var å sitte å se på at den kjære pappan vår bare visnet bort. Han ble tynnere og tynnere, tilslutt bare skinn og bein. Han mistet også matlysten helt, og orker tilslutt bare å spise en skje grøt om dagen. 

Den 15. desember fikk vi vite at cellegiften ikke hadde funket i det hele tatt og at pappa bare hadde noen måneder igjen å leve. Vi tok pappa med hjem og prøvde å gjøre det beste vi kunne for at han skulle ha det best mulig, men det varte ikke lenge. 21. desember ble pappa innlagt på Notodden Sykehus for å få i seg væske og næring, siden han ikke klarte å verken drikke eller spise selv. Dagen etterpå sa jeg og broren min hade til pappa. Vi klemte han og holdt han i hånden. Når jeg bøyde meg ned for å klemme han hvisket han i øret mitt at alt kom til å gå bra og at han var veldig glad i meg. 

På lille julaften åpnet vi julegavene vi hadde kjøpt til pappa, for vi var redd for at han aldri fikk se dem hvis vi ventet lenger. Vi skjønte at det ikke lenger var snakk om måneder, men heller dager og timer. Vi kunne se at pappa lyste veldig opp da han så hva han hadde fått. Jeg hadde kjøt en klokke til han, for det var det han ønsket seg. Det var utrolig vondt å tenke på at han aldri fikk sjangs til å bruke den. På julaften satt vi inne hos pappa, som en familie. Jeg orket ikke tanken på og være noe annet sted, selv om det ikke kom til å bli noe koselig på sykehuset. Jeg gråt utrolig mye. Klokka 21.30 reiste jeg, broren min og kjærsten min fra sykehuset. Broren min ville ikke være der hvis pappa skulle dø. Noen gode venner av oss kom og holdt mamma med selskap.  Klokka 23.37 fikk jeg en telefon fra mamma. Hun sa at pappa hadde reist hjem til himmelen og at han ikke hadde vondt mer. 

R.I.P verdens beste pappa! Det var du virkelig. Du kommer alltid til å være i hjertene våre og vi kommer til å savne deg.